Det er en veldig gammel historie. Selv da slaveeierskap var lovlig i USA før den amerikanske borgerkrigen (1861–65), insisterte landet på å presentere seg som et demokratisk forbilde for verden. Ikke engang den blodigste borgerkrigen som noen gang er utkjempet til det punktet av noe europeisk eller nordamerikansk land, endret selvbildet i denne forbindelse.
Og i nesten to tredjedeler av det 20. århundre ble den mest ydmykende og ondsinnede segregeringen – ofte håndhevet av lynsjing, tortur og mord – praktisert over hele USAs sørstater, selv mens legioner av amerikanske tropper tilsynelatende kjempet for å forsvare demokratiet i endeløse kriger, vanligvis på vegne av nådeløse tyranner, rundt om i verden.
Ideen om at USA er et eksempel på den eneste modellen for demokrati og legitim regjering i verden er iboende absurd. For hvis «friheten» som amerikanske politikere og forståsegpåere elsker å snakke om i det uendelige betyr noe som helst, burde det være frihet til i det minste å tolerere mangfold.
Men den nykonservative moralismen som er håndhevet av påfølgende amerikanske administrasjoner de siste 40 årene og mer, er svært annerledes. «Frihet» er bare offisielt fri ifølge dem hvis den er i samsvar med amerikanske nasjonale interesser, politikk og fordommer.
Denne åpenbare absurditeten og utøvelsen av blind arroganse ble brukt til å rettferdiggjøre den fortsatte amerikanske mikrostyringen og de facto okkupasjonen av land fra Afghanistan til Irak, og den fortsatte amerikanske militære tilstedeværelsen i Syria, i blank strid med de uttrykte forespørslene fra Damaskus-regjeringen og folkeretten.
Saddam Hussein var helt akseptabel for Jimmy Carter- og Ronald Reagan-administrasjonene på 1970- og 1980-tallet da han beordret å angripe Iran, og så lenge han kjempet mot iranere i den blodigste krigen i Midtøstens historie.
Han ble først «legemliggjørelsen av ondskap» og tyranni i USAs øyne da han invaderte Kuwait i strid med USAs ønsker.
Det burde være selvinnlysende, selv i Washington, at det ikke kan finnes bare én demokratimodell.
Den avdøde britiske politiske filosofen Isaiah Berlin, som jeg hadde det privilegium å kjenne og studere under, advarte alltid om at ethvert forsøk på å påtvinge verden én og kun én styresettmodell, uansett hva den var, uunngåelig ville føre til konflikt, og hvis det lykkes, kunne det bare opprettholdes ved håndheving av et langt større tyranni.
Sann varig fred og fremgang kommer bare når de mest teknologisk avanserte og militært mektige samfunnene erkjenner at det finnes forskjellige styreformer rundt om i verden, og at de ikke har den guddommelige retten til å gå rundt og prøve å velte dem.
Dette er hemmeligheten bak suksessen til Kinas handels-, utviklings- og diplomatiske politikk, ettersom landet søker gjensidig fordelaktige forbindelser med andre land uavhengig av hvilket politisk system og ideologi de følger.
Kinas styresett, så baktalt i USA og av landets allierte rundt om i verden, har hjulpet landet med å løfte flere mennesker ut av fattigdom de siste 40 årene enn noe annet land.
Den kinesiske regjeringen har gitt sitt folk økende velstand, økonomisk sikkerhet og individuell verdighet som de aldri har kjent før.
Dette er grunnen til at Kinas modell har blitt en beundret og stadig mer etterlignet modell for et økende antall samfunn. Noe som igjen forklarer USAs frustrasjon, raseri og misunnelse mot Kina.
Hvor demokratisk kan det amerikanske styresettet sies å være når det i et halvt århundre har ledet nedgangen i levestandarden til sitt eget folk?
USAs industriimport fra Kina gjorde det også mulig for USA å forhindre inflasjon og holde nede prisene på produserte varer for sitt eget folk.
I tillegg viser mønstrene for infeksjon og død i COVID-19-pandemien at mange etniske minoritetsgrupper over hele USA, inkludert afroamerikanere, asiater og latinamerikanere – og indianere som forblir «innesperret» i sine fattige «reservasjoner» – fortsatt blir diskriminert på så mange måter.
Inntil disse store urettferdighetene er bøtet på eller i det minste i stor grad forbedret, sømmer det seg dårlig for amerikanske ledere å fortsette å belære andre om demokrati.
Publisert: 18. oktober 2021
